Solverv (Heftet)

Serie: Gjenklang 7

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202653866
Kategori: Romanserier
Omtale Solverv

Kristiania ligger dekket av et fint lag med snø. Freden blir brutt da Jenny finner Olav bevisstløs ved von Tillisch-eiendommens hovedport. Han er tilsmurt av blod og har en konvolutt stukket innunder jakken. Brevet er adressert til Ella Holter og Lucas von Tillisch. Noen har hevnet seg på Olav, men hvem? Alle fra Den Røde Hane skal være bak lås og slå. Rettssaken er forbi, det skulle vært over. De skulle vært trygge.

«Olav er skadet, jeg tror det er alvorlig.»

«Hva mener du?» De hastet ned den store marmortrappen.

Ellas hjerte sank ned i magen. «Noen har banket ham opp, Lucas. Etter det som skjedde på Den Røde Hane … jeg skulle ikke ha blandet ham inn.»

Til toppen

Andre utgaver

Solverv
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

«Å, kjære vene. Frøken Andersen, la meg komme til!»

Oliver kom stormende over den snøkledde oppkjørselen. Jenny evnet ikke annet enn å klynge seg fast til den blodige gutten, og Oliver ble nødt til å hale henne vekk.«Se så, frøken Andersen. Ella, hold litt i den stakkars piken. Takk skal du ha.» Han la to fingre på Olavs hals.

Ella stirret på det bevisstløse ansiktet og holdt om Jenny. Venninnens pust skalv, og hikstene bygget seg opp i den spede kroppen.

«Han har puls.» Oliver lente seg tilbake. «Hjertet slår.»

«Hva har de gjort ‘n?» ropte Jenny. «Hvem …»

«Ella, Alfred er allerede gått for å sveive i gang automobilen. Kan ikke du skynde deg opp til huset og hente Lucas?»Det glimtet i Olivers runde brilleglass. «Jeg blir her sammen med herr Granli og frøken Andersen.»

Ella slapp taket i Jenny og stappet konvolutten i forklelommen. Svimmel av sjokk krysset hun den frosne plenenmot von Tillisch-huset.

Olav har puls. Alfred får i gang automobilen. Finn Lucas. Konvolutten. Hvorfor sto navnet deres på konvolutten?

«Lucas!»

Det fikk være det samme omherskapet sov, at hun ropte etter ham ved fornavn og ikke etternavn. Skrittene hennes slo mot marmortrappen og kastet ekko oppover i etasjene. Lysekronen fanget det lille lyset som fantes og kastet skjeve, blå prismer over veggene. Forfedrene i maleriene stirret ned på henne med grumsete ansiktstrekk.

«Lucas!» Hun nådde andre etasje og løp bortover den teppekledde gangen. Å, la ham være på værelset sitt og ikke oppe i tårnrommet!

Lucas kom rundt svingen før hun rakk å rope igjen. Han var i bare skjorteermene, og det mørke håret var bustet til av søvnen. «Ella?»

Hun forsøkte å gjenvinne pusten. «Olav er skadet, jeg tror det er alvorlig. Alfred skal ta ham med i automobilen, og jeg tror Oliver ville at du …»

Han nikket kort. «Jeg er nødt til å ha på tøy. Vent her.» Han forsvant tilbake mot værelset sitt. Skulle hun nevne konvolutten med navnene deres på? Ella kunne høre døren hans smelle opp, skuffer som ble røsket ut av kommoden, blafringen av papir. En annen dør ble åpnet, etterfulgt av frøken Marias søvndrukne hva i himmelens navn? Så var Lucas tilbake, med en jakke klemt under armen og en dokumentmappe i hånden.

«Hvordan skadet han seg?» Han marsjerte forbi Ella, som småløp etter.

«Han skadet seg ikke.» Nei, Olav hadde ikke falt ned en gardintrapp eller sklidd på isen. Han var dekket av sitt eget blod, øyelokkene hadde vært hovne og gjenklistret, hendene oppskrapte og leppen sprukket. Hvordan hadde noen klart å banke ham så stygt uten at de hadde hørt noe? Olav var jo både høy og bred, og på tross av sitt fredelige gemytt kunne han slåss. Ella hadde sett det med sine egne øyne, den gangen om bord i det helvetes dampskipet.

«Hva mener du?» De hastet ned den store marmortrappen.

Ellas hjerte sank ned i magen. «Noen har banket ham opp, Lucas. Etter det som skjedde på Den Røde Hane … jeg skulle ikke ha blandet ham inn.»

«Om han ikke hadde blandet seg inn, hadde ikke du vært her nå.» Lucas fortsatte i samme tempo. Med en hard dytt sprang ytterdøren opp, og inngangshallen fyltes av duringen fra automobilen. Iskald natteluft bet Ella i kinnene. Det snødde fortsatt store flak, som om himmelen hadde gått i stykker og drysset nedover hodene og skuldrene deres.

«Dessuten tviler jeg på at det er Dreyer eller en av hans vemmelige kolleger som står bak dette. De ble grundig omringet, og herr Granli har jo alltid …»

Ella la hånden for øynene idet automobilens gule lykter sveipet over dem. «Menget seg med feil folk?»

«Jeg vet ikke. Glem det,» mumlet han og steg ned trappen til den gruslagte oppkjørselen. En skikkelse brøt ut fra de snøkledde rododendronbuskene og fikk ham til å bråstoppe. Ella klandret ham ikke, for synet var som hentet ut av et mareritt.

Store, røde flekker blomstret på Jennys hvite forkle, og ansiktet hennes var grimet av tårer. «Han er i baksetet. Jeg får bli med, gjør jeg’kke? Vær så snill.»

«Jeg … selvsagt gjør du det,» svarte Lucas og la en nølende hånd på den spede skulderen hennes idet Oliver hoppet ned fra sjåførbenken.

«Der er du, Lucas. Alfred kjører deg og pikene til hospitalet med herr Granli. Det er nok best at jeg blir igjen så din kjære mor ikke får et illebefinnende.»

«Takk, onkel,» mumlet Lucas og svingte seg opp foran til sjåførbenken. Jenny pilte inn i baksetet ved siden av Olav, og Ella gikk for å sette seg på den andre siden. Alfred dro i en spak, og de trillet den siste biten ned til landeveien. Oliver ble stående og se etter dem med armene i kors og rynkede bryn. Alfred manøvrerte den store maskinen inn i kjerresporet før han satte den i full fart mot de glitrende lysene i byen.

Olavs fjes var likblekt, med strimer av blod tegnet fra munnen og nesen. Det venstre kinnet hans var hovent, den store kroppen slapp, øynene lukket. Bare den høyre hånden rørte seg, lukket seg om Jennys lille neve og trykket den inntil seg. Ella bet seg i leppen og håpet han ikke hadde det for vondt.

«Jenny …» hun gløttet på venninnen, som skalv. «Vil du ha sjalet mitt?»

«Jeg er’kke kald.»

«Vet du om vi skal langt?»

Rødtoppen ristet på hodet. «Pilestredet. På denne tiden av døgnet bør vi klare å komme dit raskt. Og med Lucas sammen med oss slipper vi inn.»

«Vi slipper vel inn med noen som er … som ser ut som Olav gjør?»

Jennys ansikt fortrakk seg i en grimase. «Om legene tror Olav har vært i fylleslagsmål, kommer ikke hjelpen like fort.»

Ella så mutt ut i natten.

Det ristet i automobilen da den traff brosteinsgatene, og Jenny støttet Olavs hode. Gatelyktene fòr forbi dem på begge sider som glødende kuler. Automobilen tordnet gjennom en by som var i ferd med å gå til ro. Det var nesten ikke folk på fortauene, og trikken sto forlatt innunder trikkestallen.

Ella kjente seg ikke igjen, men Alfred nølte ikke ved ett kryss. De kjørte forbi det hun syntes så ut som en vanlig bygård da han tok en krapp sving inn under en tung steinbue. De stanset i gårdsrommet innenfor hvor ambulansene sto parkert langs veggene.

Noen ropte fra høyre, og en gruppe menn kom småløpende mot dem. Alfred hoppet ned fra førersetet og kom dem i møte. Ella kunne ikke høre hva de sa, men to av dem bråsnudde og løp mot det som måtte være hospitalet.

Lucas banket lett på ruten, før han åpnet døren. «Kom igjen, så jeg kan få løftet ham ut.»

Ella nikket og lirket seg ut i gårdsrommet for å gi ham plass.

Innen Lucas og Alfred hadde fått skikkelig tak på Olav, var mennene tilbake med en båre. De lempet den store gutten over, og han ble straksbåret over gårdsplassen og inn en bred bakdør. Jenny gjorde tegn til å følge etter, men en uniformskledd mann som hadde blitt igjen, tok henne forsiktig, men bestemt i armen. «De har gjort alt De kan, frøken. Nå må De la legene gjøre resten.»

Jenny knep munnen igjen og dro armen til seg. Øynene, vide av frykt, var rettet mot der Olav hadde forsvunnet inn.

Til toppen

Bøker i serien