Blanca la varsomt armene rundt piken og løftet henne opp i favnen.

«Er du skadet?»

Emma Lovise ristet på hodet og hikstet. Kinnene var våte av tårer, og hele kroppen skalv. Hun var kun kledd i nattkjolen, og den lille kroppen var iskald.

Blanca løp så raskt hun klarte med piken i armene.

Bommen sto utenfor Lises hus, og gikk henne i møte med en bekymret mine. «Er alt i orden, frøken Holte?»

Hun nikket og rakte ham husnøkkelen. «Kan du låse opp døren for meg?»

«Selvfølgelig. Og bare gi beskjed om De trenger noe. Jeg er like utenfor.»

Blanca takket ham og forsikret seg om at døren var låst, før hun gikk inn i stuen. Stella lå på sofaen, og hevet nysgjerrig hodet. Emma Lovise klamret seg til Blanca, og gjorde det umulig å sette henne ned i sofaen.

«Jeg tror Stella har veldig lyst til å hilse på deg. Kan du sitte ved siden av henne mens jeg finner et varmt pledd til deg?»

Piken nølte, men grepet rundt Blancas nakke letnet noe.

«Hva sier du til at jeg lager litt varm sjokolade til oss?»

Det avgjorde saken. Emma Lovise lot seg gli ned på sofaen og begravet hendene i Stellas pels. Blanca fant raskt et pledd som hun pakket rundt henne, før hun hastet inn på kjøkkenet. Der ble hun stående og hive etter pusten mens tankene raste. For hva skulle hun foreta seg? Visste paret Friis at Emma Lovise var borte? I så fall ville de straks mistenke Blanca, og varsle politiet. Hun måtte forsøke å finne ut hva som hadde skjedd, uten å skremme piken.

«Vær så god.»

Emma Lovise tok imot koppen med begge hender.

«Du må blåse på den.»

Blanca satte seg ved siden av henne og blåste på sin egen sjokolade. Det beste var om Emma Lovise selv valgte å fortelle. Men hun unngikk Blancas blikk, og konsentrerte seg om Stella og sjokoladen.

«Har du rømt hjemmefra?» spurte Blanca til slutt. Hun satt som på nåler og ventet at politiet når som helst skulle banke på døren, men anstrengte seg for å virke rolig.

«Det er ikke hjemme.»

«Liker du ikke å bo i det fine huset?»

Emma Lovise ristet på hodet slik at de lyse krøllene danset.

Blanca svelget tungt. «Har noen vært slemme mot deg?» Hun kremtet. «Gjort deg ille eller …»

«Nei.» Emma Lovise møtte endelig blikket hennes. «Jeg får ikke lov til å le.» Hun satte pekefingeren foran leppene. «Og jeg må være stille som en mus.» Nå hvisket hun. «Det er forbudt å løpe, å hoppe, å synge og å plystre. Fru Friis får hodepine av meg.»

«Sier hun det?»

Piken nikket. «Jeg må ikke miste noe i gulvet heller, eller skitne meg til. Og jeg får ikke ta på gardinene, putene eller dukene. Hun sier fingrene mine er ekle og klissete, selv om jeg må skrubbe dem tre ganger om dagen med en vond børste og en såpe som svir.»

Blanca kikket på de små hendene. Huden var rød og irritert. Selv om det Emma Lovise fortalte, var vondt å høre, vekket det et håp i henne. Kanskje paret Friis angret på at de hadde tatt til seg et barn.

Emma Lovise tørket tårene som piplet igjen. Blanca trakk henne inntil seg og vugget henne i favnen.

«Jeg tror ikke hun er glad i meg,» hvisket piken i Blancas øre. «Det er noe galt med meg.»

Blanca stanset vuggingen, skjøv Emma Lovise litt fra seg, slik at hun kunne se henne i øynene. «Det er ikke noe som helst galt med deg,» sa hun bestemt.

«Men du vil jo heller ikke ha meg.»

Kniven ble vridd rundt i Blancas hjerte. «Det er ikke sant.» Hun holdt på å si at hun ikke hadde en ektemann, men det hadde jo ikke Katten heller, og hun hadde tatt til seg lille Selma. «Det er ikke så enkelt,» sa hun isteden. «Men du skal vite at jeg er veldig glad i deg.»

Emma Lovises underleppe skalv. «Jeg er veldig glad i deg også. Kan jeg ikke bare få bli her?»

«Jeg skulle ønske det, men herr og fru Friis er foreldrene dine nå.»

«De vil ikke ha meg,» sa hun skråsikkert. «De blir bare glade når de oppdager at jeg er borte.»

«Så de vet ikke at du har rømt?»

Hun senket blikket. «De sover.»

«Da har vi i det minste litt tid,» mumlet Blanca for seg selv.

«Tid til hva?»

«Du kan ikke bli her, jeg er så lei for det, men det vil de aldri tillate.»

Til Blancas overraskelse nikket Emma Lovise. «Fru Friis avskyr deg. Hun sier at hun får frysninger bare hun hører navnet ditt.»

«Ja, hun gjør vel det.»

«Om jeg ikke kan være her, vil jeg tilbake til barnehjemmet. Jeg skal fortelle alle pikene hvor godt de har det hos fru Bendiksen, og at det ikke er så stas å få en mor og en far.»

Blanca følte seg uendelig trist. Hun hadde selv hatt samme opplevelse som Emma Lovise. Hver dag på Holen hadde hun lengtet tilbake til frøken Fredheims omsorg og vennskapet med de andre pikene. Og selv om Emma Lovise ikke ble slått eller måtte arbeide hardt fra tidlig morgen til sen kveld, hadde hun det ikke godt hos paret Friis. Blanca hadde ikke fått lov til å være barn på Holen, og det fikk heller ikke Emma Lovise.

«Har du fått varmen i deg?»

Piken nikket. Hun hadde en sjokoladebart som vanligvis ville ha fått Blanca til å le. Men nå var hjertet så tungt at selv et smil var umulig. Sjansen for at fru Bendiksen ville sende Emma Lovise tilbake til pleieforeldrene, var stor, men det klarte hun ikke å fortelle det håpefulle barnet.

Til toppen