Til tross for at Malin prøvde å hvile det overarbeidede hodet, kom tankene hamrende som sleggeslag.

Hva ville egentlig den kappekledde … Valdemarvon Horn med henne? Han måtte ha baktanker. Selvfølgelig hadde han det. Riktignok hadde han hjulpet henne da han ga henne vesken med nyttige ting hjemmefra, og hittil hadde han ikke gjort noe som skadet henne. Bortsett fra at han hadde gitt mestervakten en lader som gikk på solceller. Det var utvilsomt uheldig for Malin at Branding var i besittelse av hennes mobiltelefon. På hvilken måte det ville være til ulempe for henne, fikk tiden vise.

Hennes første tanke var at den middelaldrende mannen aktet å ligge med henne. At hun skulle tvinges til å være hans elskerinne. Men han hadde sagt at hun ikke interesserte ham.

Og med den eldre enkefruen og hennes tjenestepike i huset kunne han vel ikke holde Malin fanget her oppe på loftet og forlyste seg med henne som han ville?

Han hadde ikke sagt noe om når de skulle komme seg tilbake til sin egen tid. Det uroet henne. Og dette giftermålet. Hvordan kunne han vite ting som skulle skje? I et kort øyeblikk fikk Malin det for seg at dansken kunne være noe annet. Noe mer enn et vanlig menneske …

«Nei, herlighet,» utbrøt hun, forskrekket over sin egen fantasi.

Hun var åpenbart blitt påvirket av denne tidens magiske forestillingsverden.

Nedenunder hørtes lyder. Hverdagslige, normale huslyder. Malin visste ikke om hun burde være redd denne von Horn, men hun følte ikke redsel. Med sekken over skulderen gikk hun ned til stuen igjen.

Valdemar satt og skrev i en bok, som han lukket med det samme han oppdaget henne i trappen.

Malin stilte seg ved bordet og satte hendene i siden. «Jeg vil ha alle svar nå.»

«Det vil du vel,» sa han og himlet med øynene. Han hadde en kulepenn i hånden, som han klikket på så spissen trakk seg inn. «Jeg har sagt det som er å si. Du får vente og se hva som skjer. Det må jeg også.»

Ordene overrasket henne.

«Må du? Hvordan det? Du må vel vite mer enn meg?»

«Tja, noe vet jeg. Men ikke noe jeg akter å dele med deg.»

Det var skuffende å høre, men Malin bestemte seg for å skjule sin irritasjon, og heller være imøtekommende.

«Kommer jeg hjem igjen til min egen tid?»

«Når din oppgave her er gjort, skal jeg si mer, men ikke før, for da kommer du til å henge deg opp i hjemreisen. Vi har begge noe å utføre i denne tiden.»

Hjemreisen. Det måtte bety at hun skulle få komme hjem!

«Hva da?» hvisket hun og dro håndbaken fort over øynene, for de var våte av tårer. Hun skulle få komme hjem igjen til sine. Til moren og faren og Joakim. Og livet hun var ment å leve.

Han ristet på hodet. Blikket var beklagende.

«Hva er det du vil at jeg skal gjøre? Hva innebærer det? Er det ulovlig? Farlig?»

«Nei. Ikke hvis du samarbeider.»

Opplysningen var ikke oppklarende, og heller ikke beroligende.

«Du vil at jeg skal gjøre noe for deg?»

Han nikket. «Du får instruksjonene når tiden er inne.»

«Skal jeg hindre bybrannen?»

«Nei, den går sin gang. Den har ikke noe med oss å gjøre. Skjønt som arkeolog skulle jeg selvsagt gjerne sett at ingenting ble ødelagt, men det er en utopi. Det kommer mange branner etter denne. Den neste kommer i 1581.»

«Har det noe å gjøre med den jenten i bøkkerens hus? Sara, som føder et barn som hun ikke makter å redde?»

Blikket hans vek.

«Det har med henne å gjøre!» utbrøt Malin. «Står det mellom å redde barnet og å redde byen? Er det saken?»

«Alt jeg vil si nå, er at du kan gå til Sara. Jeg kan vise deg bøkkerens hus, og så gjør du deg til venns med henne.»

Det var fremdeles forvirrende, men Malin prøvde å tenke klart. «Olle er naboen. Han kan også vise meg det. Han skulle faktisk ta meg med til Sara en dag.»

«Nå er du i min forpleining. Vakten har lange arbeidsdager på Bergenhus, og kan ikke være din barnepike. Jeg skal følge deg til bøkkerens hus.»

Hva var det denne mannen egentlig ville? Hva hadde Sara med ham å gjøre? Malin satte seg på stolen hun hadde sittet på tidligere.

«Er denne Sara en … slektning av deg? En formoder? Er barnet av betydning for slektslinjen din? Men i så fall betyr det at det overlever. Siden du sitter her.»

Han klikket med kulepennen igjen, trolig uten å tenke over det. «Barnet kan overleve fødselen med din hjelp.»

«Jeg har ikke peiling på fødsler!»

«Sara klarer brasene selv. Du skal bare komme inn på slutten og løsne navlestrengen.»

«Hvordan vet du dette?» spurte hun igjen. Det var ubegripelig. «Har du vært i fortiden før? Har du vært her under brannen?»

Han ristet nesten umerkelig på hodet og så taust på henne. Flere hemmeligheter.

Malin forfulgte ikke emnet. «Hva med brannen? Skal jeg redde et barn midt under et branninferno?»

«Ikke spør så mye, og ikke tenk så mye. Alt vil bli klart for deg i rett tid. I dag skal vi til Sara, og du skal innynde deg hos hennes mor og bestemor. Bli venn med jentungen. På den måten er du en de blir trygg på. De, som alle andre her, tror du er en himmelsendt engel, ikke sant?» Han smilte skjevt.

Tilsynelatende var det ikke noe galt med det. Å redde et barn som ellers ville omkomme under fødselen. Med mindre barnet fikk etterkommere som endret verdenshistorien. Tanken var urovekkende.

«Lever barnet opp takket være det vi … det jeg skal gjøre?»

«Det vet jeg ikke. Men det får i hvert fall muligheten.»

«Hva med Sara selv? Vil hun ha barnet? Jeg hørte at det ble unnfanget under en voldtekt.»

«Du redder henne om du redder barnet. Det er dødsstraff for å føde i skjul og ta livet av barnet.»

Malin nikket. Hun hadde lest om slike tilfeller som hadde hendt opp igjennom tidene. Mange fødsler i dølgsmål ble oppdaget, og den fortvilte moren ble henrettet og begravet i uvigslet jord.

«Løsningen for Sara er at hun blir gift med en mann som er villig til å ta henne til tross for at hun har født et uekte barn.»

«Hvem skulle det være?» spurte Malin. «Selv Olle, som bryr seg om nabojenten, ville ikke tatt en som var … plukket, eller hva de nå sier i denne tiden. Han sa at det er hor. Han vet om det, og hans mor vet om det. Kanskje andre også vet det. Han sa i hvert fall at ryktet hennes var ødelagt. Kanskje har den som antastet henne i det offentlige badehuset, fortalt om det, slik at ryktet hennes står i fare?»

«Olle vet ikke hvem overfallsmannen var,» sa Valdemar.

«Men du vet det, skjønner jeg. Hvorfor vil du ikke si det? Mannen burde bli straffet!» En forferdelig tanke slo henne, og hun la hånden for munnen.

«Nå slo det deg at det kan være årelater Falk,» sa han med et vitende smil.

Malin klarte ikke å tolke det. Filip var jevnlig i det offentlige badehuset. Han var en mann som var tvunget til å leve alene siden hans kone hadde stukket av. Han var en forsmådd mann, med dårlig selvbilde etter hendelsen. En hanrei, ble det visst kalt.

«Er det ham? Er det Filips barn?» hvisket hun, livredd for svaret.

Til toppen