Som om hun var utenfor seg selv sto Erle og så på mens én politikonstabel holdt Theodor fast og en annen slo håndjern om håndleddene hans.

Han protesterte. De sa ingenting. Erle klarte ikke å få frem en lyd.

Et ektepar kom gående på fortauet, men måtte stanse opp fordi de to bilene tok for mye plass.

«Hva hender her?» spurte mannen.

Politifolkene svarte ikke.

«Hvem er forbryteren? Hva har han gjort?»

Erle innså at det var henne mannen henvendte seg til. Hun stirret tomt på ham, ute av stand til å svare.

«Det er kriminelle i hver eneste gatestubb,» sa mannen med et fnys og dro med seg konen.

«Erle, det var ikke meg! Jeg hadde ingenting med innbruddet å gjøre!» ropte Theodor. De to politimennene førte ham mot politibilen. «Si det til min mor!»

Det var det siste han rakk å si før bakdøren ble smelt igjen.

Hun ble stående rett opp og ned og se på politibilen som kjørte sin vei. Selv etter at den hadde svingt av og forsvunnet oppover mot Nøstetorget, sto hun som fastfrosset.

Theodor … tatt av politiet. Det var knapt til å tro. De fordømte leieboerne sto bak dette!

I det samme så hun Snusken komme luskende frem fra bakerens hushjørne.

Mens lammelsen avtok, vokste sinnet i henne. Hun gikk ham i møte.

«Hva pokker skjedde?» spurte han.

Raseriet stormet i henne, og hun slo en knyttneve i brystet hans. Han så knapt ut til å merke det.

«Det vet du bedre enn meg!» ropte hun og ville slå ham igjen.

Men han trakk seg unna som en glatt ål.

«Hva fabler du om, jente?»

«Det var dere som tvang Vepsen og Reinert til å rane museet, og nå har dere lagt skylden på Theodor! Han har ingenting med det å gjøre! Jeg var sammen med ham der, og jeg vet at han er uskyldig!»

Samtidig slo det henne at det hadde vært usikkerhet angående døren. Om den var blitt låst da de satte håndkjerren fra seg utenfor og sammen bukserte kassen med oldsaker inn på instituttet. Hva om Theodor hadde unnlatt å låse fordi han visste at tyver skulle komme seg inn etter dem? Hva om han hadde sørget for å bruke Erle som alibi? Tanken fikk en isende streng til å lyne nedover ryggraden.

Hun slapp Snuskens blikk og snudde seg da en mann kom gående. Dette var hennes nabolag. Mange hadde nok sett opptrinnet. Både fra husene, fra kaien og folk i biler som passerte. Nyheten kom til å spre seg som ild i tørt gress.

«Vi går og snakker et annet sted,» sa hun til Snusken. «Inn i garasjen.»

«Nei, så fanden om du får komme inn dit.»

«Fordi dere har fylt den med smuglergods?»

Hun hadde vett nok til ikke å rope, men Snuskens ansikt ble mørkt, og øynene lynte av sinne.

«Hold kjeft, din tåpelige jentunge.» Så skubbet han henne så hun måtte snu om, og gikk mot garasjen.

Erle gikk frivillig inn.

Til toppen