Kolrun begynte å gå over brua. Det var en skikkelig bru. Den ga ikke plass for to kjerrer til å møtes, men det var neppe noen vanske for ferdselen. Det var plass til å svinge ut og vente ved brufoten. Selve brua var solid, med gode rekkverk og et dekke av halvkløvde og tiløksede stokker slik som stretene i Nidaros. Det var ikke urimelig å ta brupenger, for det måtte koste en del å holde den i stand.
Mannen på den andre siden hadde sett henne, og han gikk fram til midten av veien og ut på brua. Kolrun fortsatte å gå.
Hun kunne se overraskelsen hans i måten han rykket til på. Hun var kledd som en mann, men først nå så han at hun var en kvinne.
Hun visste hva mange menn tenkte – at en kvinne kledd for jakt og ridning ikke ulikt en mann, var merkelig, eller kanskje en som bare gjorde seg til. I deres hode skulle kvinner ha stakk og kyse eller konelue. Som på trass ristet hun på hodet og lot det lange, svarte håret fly fritt.
På fire skritts avstand løftet mannen armen og sa det var betaling for å krysse brua. Kolrun fortsatte å gå til hun var to skritt fra ham. Han hadde holdt den ene armen bak seg. Nå slapp han den fram, og hun så at han hadde en lang trekølle i hånden. Den var festet med en rem rundt håndleddet hans.
Hun hadde sett dette før, hos en av byvekterne i Nidaros – om han slapp køllen mens han svingte den, ville remmen la den rekke et par håndsbredder lenger og gi noen en lei overraskelse.
«Utsendinger fra erkebiskoper eller kongsgården kan krysse alle bruer uten betaling,» sa hun.
Hun ante ikke om det var sant. Hun ønsket å gi folk i bygda her noe å snakke om. Det ville gi henne anledning til å komme i snakk med folk og spørre dem om hvem brupengene havnet hos.
Hun var klar over at dersom han greide slå henne ned, ville snakket få en annen tone.
«Det har jeg ikke hørt noe om, og jeg vet ikke hvem du er!»
«Jeg har brev på det. Kan du lese?»
Kolrun så sinnet i ham og visste at han ikke kunne. Hun begynte å gå, regnet ut hvor stor sving utenom ham hun måtte ta for det hun ville.
«Hå nei, du!»
Han slo etter henne, et sideveis slag som ville rammet henne lavt over korsryggen. Kolrun var budd på det. Hun krøket seg lynrapt ned, og kniven lynte opp fra sliren i støvelskaftet mens hun dreide rundt. Knivbladet og remmen som holdt køllen fast til håndleddet hans møttes – køllen fór over rekkverket og ut i elven mens Kolrun spente fra med begge ben, satte skulderen i brystet hans og sendte ham mot rekkverket. Knivspissen sto ubevegelig en fingerbredd under haken hans, slik at han kunne se den.
«Hva var det utsendinger for erkebiskop og kongsgård kunne?» spurte hun lavt og la et dypt knurr i stemmen, et varsel om fare som han forsto. Knurret var ikke bare spill – den lynraske bevegelsen hadde fått smerten fra såret i ryggen til å hogge tak.
«De går uten å betale,» sa han hest. «Jeg visste jo ikke …»
«Nå vet du.»

Til toppen