«Aftenstjernen» av Jenny Micko
Les utdrag fra første bok i serien
Jenny Micko | Publisert: 11.12.2018
Aftenstjernen av Jenny Micko har handling fra Bergen på begynnelsen av 1900-tallet. I samme by bor også forfatteren selv, noe som var til stor hjelp da hun gjorde research til serien. Her vil du etter hvert bli godt kjent med Blanca og Lotta, to ualminnelige unge kvinner som begge våger å være annerledes.

Aftenstjernen handler i stor grad om søsterskap. Ikke nødvendigvis om biologiske søstre, men om kvinner som finner hverandre og står opp for hverandre, noen ganger mot alle odds. Begge mine hovedkarakterer er ensomme og lengter inderlig etter ekte vennskap.
Serien begynte med navnet. Det var det første som kom til meg da jeg bestemte meg for å prøve å skrive en serie. Aftenstjernen lyser klarest står det inngravert på medaljongen til Blanca, det eneste hun har igjen etter moren sin. Men hva betyr egentlig inskripsjonen? Blancas søken etter sitt opphav er den røde tråden gjennom hele serien.
«Forrykende! Terningkast 6.»
Blancas hjerte slår hardt for de svakeste
Blanca er den foreldreløse piken som vokser opp på barnehjem, før hun blir pleiebarn hos en familie på landsbygda. Livet på Holen gård blir dog ikke som hun hadde tenkt seg. Pleiemoren er utspekulert i sin ondskap, og Blanca må utstå så mye vondt, både kroppslig og sjelelig. Men Blanca har en styrke i seg som hun vil få god bruk for. Hun har også et godt hjerte og stor sans for rettferdighet. Blanca er en søker. Hun søker sitt opphav, kjærlighet, vennskap og seg selv. Men når noen er i nød eller blir dårlig behandlet, glemmer hun ofte seg selv, og tar store risikoer for å hjelpe. Blancas hjerte slår hardt for de svakeste, for barna, dyrene og de utstøtte. Hun har en egen evne til å se bak fasaden og finne et annet bankende hjerte som søker fellesskap og forståelse, akkurat som hun selv.

Lotta vet hun er annerledes
Lotta er min andre hovedkarakter, og hun ble skapt som en motpol til Blanca. Lotta lever et svært privilegert liv. Hennes mor er av svensk adelsslekt og faren er direktør for Bergen Privatbank. Tidligere var faren en suksessfull handelsmann som reiste verden rundt og handlet med eksotiske varer. Lotta fulgte i mange år faren på hans reiser, og snakker hele fem språk. Når familien kommer tilbake til Bergen for å slå seg til ro, er det meningen at Lotta skal ta sin plass i den bergenske sosieteten. Men Lotta avskyr de utallige og grufullt kjedelige selskapene som en ung kvinne av hennes byrd forventes å frekventere. Ikke blir det bedre av at de andre damene blir stille straks hun nærmer seg. Lotta vet at hun er annerledes, hun har et handikap som ikke plager henne, men som andre lager til et problem. De vil dog få lære at det ikke er lurt å undervurdere Lotta Herenfeldt.

Fascinert av mentalsykehus
Jeg tenkte mye på Blanca da jeg planla serien. Hvem er hun, og hva hun vil? Etter hvert ble hun veldig tydelig for meg, og da visste jeg også hvilke miljøer jeg ville at serien skulle utspille seg i. Miljøer jeg selv finner umåtelig spennende, og gjerne ville vite mer om.
Jeg er svært fascinert og skremt av hvordan mennesker med sinnslidelser har blitt behandlet gjennom tidene. I Bergen ligger det en psykiatrisk klinikk, Sandviken sykehus. Den fantes allerede på Blancas tid, men da het den Neevengården. Det måtte jo bli spennende å befolke et helt mentalsykehus, med pasienter, leger, sykepleiere, portører og vaskepiker!

Utdrag fra første bok i Aftenstjernen
Bergen, 1897
Rommet var isende kald og bekmørkt. Blanca trakk dynen tettere rundt seg, rullet seg inn som i en kokong. Ikke fordi hun frøs, men for å klare å ligge i ro, så spent var hun. Hjertet slo raskt, som på en liten fugl. Hun visste at hun egentlig var for gammel, at det nesten var et mirakel. Ingen ville ha en ti år gammel jente. Likevel var hun den heldige utvalgte.
Tærne var på utsiden av kokongen. Hun viftet med dem. Til og med tærne mine er muntre, tenkte hun og kniste. Et grynt fra en av de andre sengene fikk henne til å knipe munnen sammen. Ikke alle var like heldige. Noen ville aldri oppleve å få sin egen familie, sine egne foreldre. Blanca lot tungen og leppene forme et ord, uten å si det høyt. Hun bare øvde, smakte på det. Mor. Det var et rundt og vakkert ord.
De hadde valgt henne. Var det ikke merkelig? Av alle jentene som hadde stilt seg opp på rekke, var det henne de hadde pekt ut. Blanca hadde håpet at mannen og damen ville bli en stund, at de ville snakke med henne, men de forsvant straks inn på forstanderinnens kontor. Damen var rund og så myk ut. Blanca lurte på hvordan det ville føles å klemme henne. Det fikk hun forhåpentlig snart vite.
Etter møtet forlot ekteparet barnehjemmet uten videre dikkedarer. Frøken Fredheim fortalte at de ville hente Blanca om nøyaktig en uke. Det var i dag. Om bare solen ville stå opp! For det var fremdeles natt, men hvordan skulle hun klare å sove?
Den lille vesken sto pakket ved enden av sengen, men det eneste som betød noe, hang rundt Blancas hals. Hun lot fingrene stryke over den inngraverte stjernen på det lille lokket. Medaljongen hadde tilhørt Blancas ekte mor. En kvinne som bare levde i hennes fantasi, som et gjenferd. Blanca funderte ofte på hvem moren var, hun diktet små historier, men sannheten om morens liv kjente hun ikke. Spørsmålene hun stilte, ble aldri besvart. Moren var en gåte, men medaljongen gjorde henne virkelig. Faren tenkte hun nesten aldri på. Hun visste ikke engang om noen av dem levde. Kanskje fantes begge to et sted der ute?
Barneasylet var Blancas hjem. Det var ikke det verste stedet man kunne bo. Forstanderinnen, frøken Fredheim, var streng, men aldri ondsinnet, og Blanca hadde mange venner her. De andre barna ba henne alltid fortelle eventyr. Blanca visste ikke hvor hun tok alt fra, men hodet hennes skapte den ene eventyrlige verden etter den andre. Slik fikk hun de andre barna til å drømme seg bort med salige smil om munnen. I dag skulle hun forlate dem alle. Hun visste at hun ville bli savnet.
Frøken Fredheim laget to stramme fletter i det lange håret, og hender, ører og fjes ble skrubbet så hardt at huden lyste rødt.
«Vær nå snill pike, og ikke snakk for mye, så skal du se at alt blir bra.» Stemmen skalv litt. «Og ikke fortell eventyrene dine som det første du gjør, ikke alle setter pris på slikt.»
Blanca kikket opp på damen som var det nærmeste hun hadde kommet en mor, skjønte ikke hvorfor det var uro i frøken Fredheims brune øyne.
«Klart alt vil bli bra. Jeg skal jo få en mor og en far, og søsken; en ordentlig familie. Og jeg skal bo på en gård med dyr og …»
«Så, så,» formante frøken Fredheim, men Blanca kunne ikke la være å smile bredt.
Hun sto rakrygget foran de andre barna. Det føltes rart i magen, og hun måtte svelge hardt for å holde tilbake tårene. Noen av de mindre barna ville ikke la henne gå, og til slutt måtte frøken Fredheim snakke strengt til dem. Blanca fikk en klump i halsen og gned seg fort i øynene. Hun kunne ikke stå og grine når de nye foreldrene kom.
«Hvordan ser jeg ut?» spurte hun nervøst.
«Du er nydelig, lille venn,» smilte forstanderinnen. «Helt nydelig,» la hun til, men det lød bare som en hvisken.
Blanca likte ikke å se frøken Fredheim så trist, enda det varmet i brystet. Hun skulle akkurat til å gi henne en klem, da det banket hardt på døren.
Mens vognen skranglet seg gjennom byen, satt Blanca klemt mellom fru Holen og vognsiden. De nye foreldrene hadde hatt det travelt, og frøken Fredheim hadde ikke fått den avskjedsklemmen Blanca så gjerne ville gi henne.
Det var en lang reise til Eidsvåg og Holen gård, og den gikk langsmed postveien. Blanca gledet seg til å bli bedre kjent med de nye foreldrene. Kanskje ville de også sette pris på et lite eventyr?
«Ta på deg dette.» Pleiemoren holdt frem et stort ullskaut.
«Ja, mor.» Blanca tok takknemlig imot skautet og la det så fint hun kunne over skuldrene. Det var kjølig i luften, og hun var tynnkledd.
I neste øyeblikk brant det på kinnet. Blanca stirret forbauset på den nye moren og tok seg til ansiktet.
«Du har å kalle meg fru Holen.» Stemmen var hard og klangløs. Hun røsket tak i skautet som Blanca hadde dandert så fint. «Dekk til det grufulle håret ditt. Du vil ikke at noen skal se deg slik.»
Blanca skjønte ikke hva pleiemoren mente. Likte hun ikke flettene? Var de ikke stramme nok? Hun førte en hånd opp til det kritthvite håret.
«Er du tunghørt, jente? Dekk deg til!»
Blanca skottet bort mot pleiefaren og strevde med skautet i vinden, men han stirret bare rett frem. Endelig fikk hun laget en knute som holdt skautet på plass over håret.
«Er det bra slik, fru Holen?» spurte hun forsiktig, ivrig etter å gjøre pleiemoren fornøyd.
«Har du ikke lært deg å holde munn til du blir spurt om noe?» Damen spente blikket i henne.
Blanca så ned i fanget. Hun ble skubbet og presset mot vognens harde kant mens fru Holen laget bedre plass for sin brede bakende. Kinnet sved fremdeles. Blanca lukket øynene og forsvant inn i seg selv. Lot fantasien få vinger og føre henne bort. Varmt solskinn, grønne enger, smilende øyne, gode ord, nærhet. Her ville hun bli, men lyden av hjerteslagene forstyrret fantasien. Hjertet slo ikke lenger lett, som på en liten fugl, men tungt og hardt. Blanca åpnet øynene, skottet opp på pleieforeldrene. De hadde reist langt for å hente henne, og var sikkert slitne. Så snart de kom hjem til gården, ville de nok bli vennligere.
«Hva glaner du på, jentunge?»
Blanca svelget og samlet mot. «Jeg er takknemlig for at dere vil ha meg, fru Holen,» sa hun spakt og møtte prøvende den andres blikk.
Damen stirret tilbake. Stillheten som fulgte, varte i en evighet, før hun åpnet munnen og slapp løs en støyende latter. Hun kjørte albuen i ektemannens side. «Hørte du det, husbond? Tausen er glad for at vi vil ha henne.»
Pleiemoren kunne ikke slutte å skratte. Hun lo og slo seg på knærne, og det begynte å rykke i Blancas ansikt. Tårene rant over, og hun vendte ansiktet bort. Skjebnen hennes lå nå i disse fremmede menneskenes hender.
Blanca svelget hardt, tørket kinnene og ga seg selv et løfte: Uansett hva fremtiden ville bringe, var dette siste gang fru Holen skulle få se henne gråte.







