– Hos oss lever alle for sin egen skyld, som høyt elskede individer, forteller Jenny. – Vi er ikke en besøksgård, men et fristed der dyr med tung bagasje får fred og ro. Vi har særlig fokus på seniorer og dyr med spesielle behov.

På gården jobber Jenny sammen med mannen sin, Thomas.

– Med oss på laget har vi flinke veterinærer og noen dedikerte frivillige. På nåværende tidspunkt har vi 143 dyr fordelt på elleve arter. I tillegg rehabiliterer vi pinnsvin.

Hos Askøy Dyrefristed gjør de ikke forskjell på arter. Duer og pinnsvin er like mye verdt som hunder og katter. Her kan du bli kjent med noen av de nydelige dyrene Jenny bor med!

Tekst og bilder: Jenny Micko

Bengt

Da Bengts matfar døde, ble han kastet ut på gaten. I to uker gikk han ute uten å forstå hvorfor han ikke fikk slippe inn i huset. Snille naboer tok affære da de skjønte hva som hadde skjedd, og kontaktet oss. Bengt var vant med å være alenekatt, men omstillingen til vår storfamilie var helt uproblematisk. Man skulle faktisk tro at Bengt alltid har bodd her. Bengt har FIV, en immunsviktsykdom som han kan leve godt med under trygge forhold og med god oppfølging. Han ser kanskje ut som en surgubbe, men han er verdens snilleste kosegubbe.

Kong Kristian

Kong Kristian er vår eldste geit. Han ble født uten horn, og det er ikke så enkelt for en geit. Han fikk komme til oss da han risikerte å bli mobbet i en større flokk. Her er alle snille, om enn litt viltre i sin ungdommelighet. Kongen bor nemlig med tre jyplinger som gjerne finner på sprell: Axel, Kjell og Paulie. Selv er han blitt rimelig bedagelig på sine eldre dager. I vinter ble det for kaldt, og kongen måtte få seg et tremodekken. Pelsen kan nemlig bli litt tynn hos eldre
karer. I tillegg var det noen snille damer som strikket legg- og ørevarmere til ham.

Arthur, Gunnvald og Helmer

Da våre fire kaninjenter mistet sin elskede Mr. Sideburn, kontaktet vi straks Kaninhjelpen. Behovet for gode kaninhjem som ikke lar kaninene bo i bur, er enormt, og nå ville vi ønske en ny gutt velkommen til familien. Kaninhjelpen hadde med seg tre flotte gutter som jentene fikk velge mellom. Da de valgte alle tre, var det ikke annet å gjøre enn å godta det. Vi skjønner jo at det var umulig å velge mellom staskarer som Arthur, Gunnvald og Helmer! Flokken på sju har et eget rom med masse plass til hopp og sprett.

Zoey

Zoey ble født av en hjemløs mor på Kreta. De første seks månedene av livet
levde hun av søppelet som ble kastet ut av bilene på motorveien. Da hun kom til oss, var hun et skjelett som ikke ante hvordan det var å bo i et hus. Hun var desperat etter mat og turte ikke å stole på at hun aldri mer ville måtte sulte. Men med tid og tålmodighet har hun landet trygt i sin nye tilværelse, og i januar ble hun ni år.

Fenris

Fenris var tre år da han kom til oss. Da hadde han levd hele livet sitt i et lite og skittent bur. Han var fullstendig vettskremt da han flyttet inn, men det tok ikke lang tid før han innså at han var trygg og elsket. Bur er ikke noe vi bruker. I stedet fikk Fenris en stor base med masse plass til å utforske og hygge seg. Og best av alt: Vi adopterte en kjæreste, for ingen marsvin skal måtte leve alene. Da Fenris møtte Edith, var det kjærlighet ved første øyekast.

Ariel

Lille Ariel ble funnet vandrende på en gravplass, ensom og forvirret. Høner er utpregede flokkdyr, så det var svært underlig at hun hadde havnet der alene.
Ariel er en jungelhøne, en liten og spretten rase, men hun lot seg heldigvis fange. Gleden var stor da hun fikk bli en del av hanen Prebens flokk, men hun sitter gjerne på fanget til mor når det skrives nye seriebøker.

Eris

Jeg var på Kreta da en valp dukket opp på stranden. Tynn og full av flått søkte hun desperat etter noe å spise. Hun ble jaget av hotellpersonalet da hun prøvde å drikke fra klorbassenget, og en turist brølte til henne da hun søkte skygge under solstolen hans. Jeg bestemte meg der og da for å ikke forlate Kreta før jeg hadde ordnet hjelp til den stakkars valpen. Jeg tok kontakt med en lokal organisasjon som hjalp med veterinærtime, vaksiner, prøver, pass og karanteneopphold. Den dagen vi gikk gjennom tollen i Bergen, rant tårene. Det er nå tolv år siden, og vi er så takknemlige for vår fantastiske Eris.